For oss som bor i Norge er politikk ofte forbundet med demokrati og globalt anerkjente menneskerettigheter. Vi bor i et land som har opplevd en sosialdemokratisk etterkrigstid, for så å møte svingninger mellom høyre og venstre fra 80-tallet til og med i dag. Nå er landet på sin andre stortingsperiode med en høyreorientert mindretallsregjering bestående av Venstre, Høyre og FrP. Det er ikke en underdrivelse å påstå at ting har beveget seg i en ganske så ny retning.

Før krigen var Norge et av Europas fattigste land. Hovednæringen var landbruk, skogbruk og fiske, og vi var så vidt i gang med vår egen industrielle revolusjon, som begynte mye senere enn den gjorde i de fleste andre vestlige land. Allikevel hadde vi gode velferdsordninger og lover som regulerte arbeidslivet, og en befolkning som var vant til å betale høye skatter, gjennom århundrer med Unionstid. Statskassen var derimot ganske mye mindre enn det oljefondet Staten forvalter i dag. Nå er nemlig Norge et av verdens beste land å bo i, på toppen av listen sammen med land som Australia, Sveits og Tyskland.

Så hva skjedde egentlig, og hvordan beveget vi oss fra venstre til høyre? Svaret ligger hos velgerne. Den første generasjonen velgere etter andre verdenskrig vokste opp i sparsomme kår. De visste hva det ville si å være fattig, og derfor var det lett for dem å sympatisere med den svakere part i mange av datidens konflikter. Det ble gjennomført flere boikotter mot Israel på grunn av sympatien for palestinerne, et folk som måtte gi fra seg store landområder til det jødiske folk. Tenk bare på det, at mange av velgerne i Norge på denne tiden faktisk ble født på en tid da landet ble styrt av Sverige. For dem var det lett å finne likheter med befolkningen i Øst-Tyskland og i Sovjetunionen, som uten å ha noe valg var sosialister.

Dagens ungdom har foreldre som fikk fetet seg godt opp på Marshallhjelpen fra USA i etterkrigstiden. Og det at vi fant olje, gjorde det mye enklere å betale tilbake all internasjonal gjeld. Faktisk er vi i dag ett av de få landene i verden som ikke må låne penger fra andre land for å dekke utgiftene. Dette gjør at vi har mye mer til felles med de som historisk sett har stemt konservativt, nemlig de velstående her i verden. Å konservere betyr jo å bevare, og hvem vil vel ikke bevare en så behagelig livsstil?

Når det kommer til stykket, stemmer vi jo for oss selv og for dem vi er glad i, ikke for alle de som har det vanskelig. På 60- og 70-tallet var Norge nødt til å importere arbeidskraft fra Pakistan. I dag jobber politikerne hardt med å holde innvandrere ute. De norske verdier er i endring.