For mange nordmenn er ikke EU eller EØS noe man bruker spesielt mye tankekraft på i det daglige liv. Likevel påvirker disse to institusjonene livene våre mer enn vi aner. EU, den Europeiske Union, er en organisasjon sammensatt av flere forskjellige institusjoner, hvorav enkelte utgjør talerøret til de europeiske medlemslandene. Det gjelder både Det Europeiske Parlamentet, og Det Europeiske Råd. Den tredje institusjonen, Kommisjonen, har en mer byråkratisk funksjon, og tar således ikke de endelige avgjørelsene når det kommer til politikken som utformes i EU. Til sist har vi den Europeiske domstolen.
EØS er også en organisasjon, men i langt mindre skala. Det Europeiske Økonomiske Samarbeidet er en avtale mellom EØS-landene og EU, som gir førstnevnte en rekke rettigheter til å delta i EUs indre marked. På dette markedet kan alle medlemsland handle tollfritt mellom hverandre. I tillegg har det indre markedet en funksjon i at både varer tjenester, mennesker og kapital skal kunne flyte fritt, hvilket reduserer transaksjonskostnader betraktelig. Handel over internett er også betydelig lettere, blant annet hos skobutikken vagabond. Dette har bidratt til enorm økonomisk vekst i EU.
For Norge sin del, så bringer utenforskapet i EU med seg både fordeler og ulemper. Gjennom medlemskap i EØS, så forplikter Norge seg til å implementere all politikk som EU vedtar, uavhengig om vi er enig i den eller ikke. Ettersom vi ikke er medlem i EU, kan vi nemlig ikke bidra i utformingen av nevnte politikk. Vi blir med andre ord tvunget til å godta lover utformet av andre land, uten at vi har fått sagt vårt i saken. Dette kan beskrives som et demokratisk problem, og det sies gjerne at Norge har et enormt demokratisk underskudd overfor EU.
På den andre siden så gir EØS oss tilgang til enormt marked, hvor vi kan selge norske varer og produkter. Istedet for å kun selge tollfritt til et norsk marked på noen millioner mennesker, har vi istedet tollfri tilgang til Europa, med over 500 millioner mennesker. Det sier seg selv at det er økonomisk gunstig for vårt land. På denne måten har EØS også opparbeidet seg såkalt sosial legitimitet i det norske folk og hos norske politikere. Argumentet er at det er verdt å gi fra seg litt selvråderett, i bytte mot økonomisk vekst.
Mye av problematikken rundt norsk medlemskap i EU dreier seg også rundt bevaring av norske ressurser, og de delene av norsk politikk som vi anser som kritiske for å bevare vårt kultur, vårt kulturlandskap og vår industri. Norsk EU-medlemskap ville for eksempel gitt fiskebåter fra alle EU-land tilgang til norske farvann og norsk økonomisk sone. Dette kan fort by på problemer med konkurranse for norske fiskere og fiskeindustri. Et annet eksempel er landbrukspolitikken. Norsk landbruk er totalt avhengig av statlige subsidier, noe EU er sterkt i mot. Et ønske om å bevare norsk landbruk ville derfor blitt sterkt utfordret ved et eventuelt medlemskap. For øyeblikket ser dermed norsk EU-medlemskap ut som en umulighet, da norske interesser foreløpig veier for tungt til at vi vil akseptere et slikt medlemskap.